Forestilling Al Kasaba Theatre Ramallah

Tordag 29. april spilte vi forestilling i Al-Kasaba Theatre i Ramallah

Snart klare for forestilling, lys, lyd og bilde sitter...

TV og journalister gjør seg klare backstage.

Oppvarming med Nina Haft kompani

Straks klare for publikum innslipp


Backstage: ganske nervøse, siste forestilling på turneen!

Forestillingen gikk veldig bra! Snik og Snok ble tatt godt imot, også i Ramallah, fine tilbakemelding fra små og store, lokalt og internasjonalt publikum. Vi hadde nok et møte med palstinsk presse etter forestillingen, de lette iherdig etter linker til konflikten, mens vi stod enda mer iherdig på vårt: dette er et eventyr - det har ingenting med dagens situasjon eller konflikt i Israel/Palestina. Til slutt måtte de si seg enige i at å lage en slik forenklet link ikke tjente noen. Siste spørsmål ble derfor: Hvordan føltes det å sette et smil på ansiktene til barne som var tilstede ikveld?

Snik og Snok gjør TV debut på Palestinsk frokost TV

Vi ble invitert inn til intervju på Palestinsk Frokost TV onsdag 28. april. På direkten, med engelsk oversettelse på øret ble vi spurt om hvordan det var for oss å besøke De palestinske områdene, hvilke opplevelser og inntrykk som vi gjør oss og hvordan vårt opphold her preger vår oppfatning av den politiske situasjonen. Helt tydelig var politisk propaganda første prioritet men viklet inn var også spørsmål om forventninger til hvordan publikum vil motta forestillingen vår og spørsmål rettet til vårt kunstneriske uttrykk. Vi hadde ikke fått noen debriefing på forhånd, og var vel mest forberedt på å prate om forestillingen vår, så det ble et lite balansestykke tidlig på morgenen. Men vi svarte ærlig og så godt vi kunne, og ble mottatt med klemmer og hyllester etter intervjuet "You were wonderful! You said everything!".

Innreise Jersualem - Kalandia Checkpoint

Tirsdag 27. april ble vi invitert på frokost på det legendariske American Colony Hotel i Jerusalem. Vår kontakt, Rebekah Kosinski jobber for Midtøsten-kvartetten og har kontor på hotellet. Midtøsten-kvartetten er et samarbeid mellom USA, Russland, EU og FN for å forsøke å megle i Israel/Palestina konflikten. Tony Blair er kvartettens offisielle utsending. Kvartettens ledere består av USAs utenriksminister Hillary Clinton, Russlands utenriksminister Sergej Lavrov, EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk Lady Catherine Ashton og FNs generalsekretær Ban Ki-moon.

Fra Ramallah til Jerusalem er det i utgangspunktet en 20 minutters kjøretur. Men etter at Kalandia sjekkpunkt ble bygd må man i dag beregne mellom halvannen til to timer på samme turen. Mange Palestinere må gjøre denne turen hver dag for å komme seg til og fra jobb - hvis de da er så heldige at de har riktige ID papirer, så de i det hele tatt får lov til å reise inn til jerusalem for å komme seg på jobb, en tur til legen eller besøke slekt og venner. Så vidt vi har fortsått har du tre muligheter som Palestiner:

1. Grønt ID kort. Dette har de fleste som bor på Vestbredden og i Gaza. Det betyr at du har ekstremt begrensede bevegelsesmuligheter. Du kommer ikke inn i Jerusalem eller Israel (med mindre du søker om spesiell tillatelse ved spesielle annledninger som er spesielt viktige fra De palestinske myndighetene som så igjen må søke israelske myndigheter om tillatelse. Dette kan for eksempel være hvis man må opereres og operasjonen ikke kan utføres på Vestbredden). Og til tider kan bevegelsesmulighetene bli veldig begrenset selv inne på Vestbredden siden Israel kontollerer alle veier mellom byene på Vestbredden.

2. Blått ID kort - såkalt Jerusalem ID. Dette er for Palestinere som er født i Jerusalem. De har da altså lov til å reise mellom Ramallah/Jerulalem via Kalandia sjekkpunkt og mellom Jerusalem/Bethlehem via Rachel Tomb checkpoint. MEN, de har ikke lov til å reise gjennom sjekkpunktene som Palestinere med grønt ID kort bruker for å reise mellom byer på Vestbredden. Det betyr at hvis man som familie har forskjellige ID kort og feks vil reise til Jericho (inn på Vestbredden) må den med grønt ID kort reise Vestbredden ruta og den med blått ID kort reise via Jerusalem. Videre kan du risikere å miste det blå ID kortet ditt hvis du feks gifter deg med en som har grønt ID kort og dermed "velger" å bo sammen med vedkommende inne på Vestbredden - flytter du fra Jerusalem mister du "retten" din til å fortsette å kunne reise inn dit.

3. Israelsk ID - for Palestinske-Israelere, definert etter 1948 grensene. Dette vet vi foreløpig ikke så mye om. Så kommer ikke til å gå noe særlig inn på det. Formelt sett er Palestinerne med Irsaelsk pass Israelske statsborgere, og kan feks stemme ved valg og skal ha de samme rettighetene som Israelere.

KALANDIA:




Det første synet som møtte oss da vi kom til Kalandia var fem lange, smale, trange ganger i gitter. Det var lange køer med folk i alle gangene og ingen informasjon om hvor man skulle gå, hva som var i vente eller hvor lang tid det ville ta. Det var heller ingen ansvars mennesker synlige som man kunne spørre hvis man lurte på noe. Det var rett og slett bare og følge strømmen, og fordi korridorene var så trange var det feksempel ingen mulighet for å snu halvveis. I enden av korridoren var det stålsnurredører som vilkårlig slapp inn ca fem om gangen på signal fra en metallisk lyd og et svakt grønt lys. Her gjaldt det å følge med, så man ikke "mistet" inganngsmuligheten. Dette var første sluse.



Deretter var det nye køer med ca 7 koridorer, litt luftigere enn de forrige. Disse var nummererte rader. I enden de samme ståldørerene, og masse overvåkningskameraer og gjennomlysningsbånd (lignende på flyplasser). Her slapp kun en og en inn, på signalet fra metalllyden, og prøvde en seg på å gå to gjennom, ville den siste personen bli klemt fast i døren.
Det var mikset køer av menn, kvinner, barn og eldre, vi ventet i 45 min før vår tur, men da kom en stemme (på hebraisk) over et høytaler anlegg som ba alle kvinner i vår kø om å stille seg i kø nummer 5. Vi måtte da stille oss bakerst i det som igjen var en mikset kø av menn og kvinner og vente nye 45 min for vår tur foran stålsnurredøren. Vi stod sammen med en jente som fortalte oss at dette skjedde ofte - at de ba folk stille seg bakerst på tilfeldig grunnlag. Da vi ble sluppet gjennom snurredøren og hadde fått gjenomlyst oss selv og baggasje satt det veldig unge vakter (18 år gamle) bak tjukt skuddsikkert glass, med sminkepungen og sladremagasinene godt synlig i vaktbåsene sine, som begynte å hyle til oss på hebraisk. Ettersom vi ikke skjønner hebraisk, ble vi stående litt perplekse og fortsatte å vise passet vårt, slått opp på bildesiden. Det ble enda litt høyere hyling, da på engelsk: VIIIIISA - I MUST SEE YOUR VIIIIISA. Ok, så viste vi visumet vårt da. Det er ikke så vanskelig når man skjønner hva som blir sagt.

Dette var første og eneste gang vi såvidt møtte folk som jobbet på sjekkpunktet. Det tok oss to timer å komme gjennom Kalandia sjekkpunkt. Vi rakk ikke frokosten på American Colony.

Workshop Ramallah Cultural Palace

Man 26. april holdt vi workshop i regi av festivalen. I forkant hadde vi fått beskjed om at det var 48 påmeldte! Det var veldig gledelig og høre, samtidig som det nesten blir sårt. For det illustrerer så tydelig situasjonen som er her på Vestbredden. De er isolerte, det er vanskelig å komme seg både ut og inn, det er rett og slett en situasjon som er ganske håpløs. Samtidig er det et stort engasjement og ivirighet og en voldsom postivitet etter å gripe de mulighetene som oppstår. Som en av workshopdeltagerne sa med glimt i øyet; vi kaller Ramallah et 5 stjernes fengsel nå, vi har det ganske bra her, vi har det meste vi trenger, men det er jo som et fengsel.

På grunn av den tragiske hendelsen dagen i forveien var det mange som meldte avbud til workshopen. De aller fleste av de påmeldte var tilknyttet Sareyyet Ramallah, og kjente jenta som døde. Festivalledelsen ønsket likevel og gjennomføre workshopen og vi hadde en fantastisk fin liten gruppe på 15 deltagere med menn og kvinner mellom 16 og 30 år.

Vi holdt en to timers workshop i release teknikk/kontaktimprovisasjon. Gruppen var en veldig mottagelig, engasjert og nysgjerrig gjeng. Ettersom de alle hadde erfaring med dans i forskjellige former og var erfarne utøvere (om enn ikke i de teknikkene vi underviser) gikk undervisningen veldig lett. De to timene vi hadde fått til rådighet fløy forbi. Igjen skulle vi veldig gjerne hatt mere tid til å gå i dybden da det er et så veldig stort potensiale her. Ettersom responsen på workshopen var så god ser vi nå på muligheten for å komme tilbake å holde en ukes intensiv workshop for Sareyyet Ramallahs danselærere og utøvere til høsten.

Ramallah Contemporary Dance Festival

Vi fikk en helt fantastisk mottagelse av festivalledelsen og deres medarbeidere. Sammen med de andre dansekompaniene fra Tyskland, Tunis, Algerie, Sveits, Ungarn og USA ble vi alle ønsket velkommen på Rocky Hotel i Ramallah. Det er tydelig at fokuset er felleskap, generøsitet og brobygging over landegrenser. Festivalen er inne på sitt 5 år og springer utifra interesseorganisasjonen Sareyyet Ramallah - First Ramallah Group. Sareyyet Ramallah er en palestinsk NGO som ble etablert i 1930 - altså feirer de sitt 80 års jubileum i år! Med et ønske om å engasjere, utvikle og bygge opp det palestinske samfunnet driver de med aktiviteter forankret i friluft, sport, kunst og kultur. De har blant annet en danse - og musikk gruppe som opptrer jevnlig, samt en danseskole i tillegg til å arrangere RCDF.

Om Sareyyet Ramallah:
"The organisation's work feeds from its soild beliefs in humanitarian principles and equality regardless of gender, religion, race and special needs. Sareyyet Ramallah strives to contribute to the building and development of a strong civil society in Palestine through the development of the children, youth and adults' skills in the scouts, sports, arts and cultural fields while using the scouts codes, democracy, citizenship and tolerance as guidelines for an educational approach."

Det er veldig tydelig at Ramallah Contemporary Dance Festival er så mye mer enn bare en dansefestival. Viktigheten av et slikt arrangement har ringvirkninger langt utover det å spille forestillinger og møte nye mennesker. Bare den symbolske effekten er enorm; at mange kjente og ukjente utenlandske kunstnere velger å komme til Ramallah og presentere verkene sine. At vi samles og møtes i Ramallah. Det er så tydelig at det betyr enormt mye for festivalledelsen og andre vi møter at vi kommer til de og ser hvordan de har det. Og videre er det så tydelig hvor stolte de er av å kunne gjennomføre denne festivalen 5. året på rad - ta imot gjestende kompanier, presentere samtidsdans i Ramallah, bygge nettverk, utveklse kompetanse og erfaring. Og ikke minst vise oss Palestina sånn som de ser det og opplever det. Det føles som man er del av noe viktig og noe kontsruktivt. Noe som kan vokse videre.

Som de selv sier: "The festival aims at promoting dialogue and cultural exchange between the Palestinian people and the peoples of the world. It also aims to introduce a variety of contemporary dances to to the Palestinian people and to develop the capabilities of those who work in the dance field in Palestine. The festival targets the Palestinian public in general and the youth sector in particular."

Det var derimot en tragisk hendelse senere på kvelden som skulle sette preg på Festivalen i år. Datteren til en av styremedlemmene i Sareyyet Rammallah døde i en bilulykke på vei til åpnings mottagelsen. Hun var bare 14 år gammel. Hun var også frivillig for festivalen. Begravelsen hennes var søndag, hvor hele festivalen og dens deltagere deltok.
Det ble diskutert om festivalen skulle avlyses, men på søndag etter begravelsen bekreftet foreldrene hennes at de ønsket at festivalen skulle fortsette, men at festlige arrangementer tilknyttet festivalen avlyses. Hvordan denne situasjonen ble håndtert var imponerende, det er tydelig at de er vant til å håndtere sorg og større kriser.


Sitat Ramallah Contemporary Dance Festival:

"With sun-oil burnished bronze bodies dancing for Baal or Dionysius, the ancients used to express their joy of life as reanimated in earth, in this "Gio-spiritual" spot, at this time every year. And now, with what has remained of the gush of life, we, the survivors, though not salvaged completely, express with dancing, our joy for what the occupation could not take possession of our soul phoenix feather, while flapping its wings in new flight. With dancing, as well, we are joined by friends we deeply appreciate for their coming from all around the world in response to our invitation, at the time (...) propaganda aims at concealing our cultural and civilized aspect, to justify its daily comitted crimes against us, and make our self-defense a maifestation of violence and terrorism."

Kifah Fanni

Innreise Vestbredden

Ikke lett å skrive fra den siste uka på tur. Det har vært overveldene mange inntrykk etter ankomsten til Ramallah. Og det er vanskelig å skrive på en sånn måte at man føler man gjør alle de sterke inntrykkene og møtene rettferdighet - både i ord og bilder. Det må egentlig oppleves. Men vi gjør et forsøk likevel:

Det var et rart og litt skremmende syn vi møtte allerede på den Israelske grenseovergangen inn til Vestbredden. Grensevaktene er arrogante og mistenksomme, og de er unge - 18 til 20 år gamle. Og våpnene er store og prangende. Vi var en gruppe på 36 som alle skulle delta på festivalen som reiste sammen. Vi representerte Norge, USA, Algerie, Tunisia og Frankrike. Det var to fra festivalen som fulgte oss hele veien. Det var helt imponerende og se hvor rolig de håndterte en egentlig veldig kaotisk og uforutsigbar situasjon, hvor man ikke er sikker på om man får noen gjennom i det hele tatt. Flere timer gikk og runder med utspørring om hvorfor vi skulle inn til Ramallah, hva vi skulle gjøre, hvem er kontaktene våre, og ikke minst den herlige kommentaren fra en veldig ung grensevakt: Dance????? In Ramallah??

Selv med alle papirer i orden er det tydlig at det ikke er særlig populært med besøkende til Vestbredden, og hvis det passer seg slik kan du helt fint bli nektet innreise. En kan ikke unngå å tenke på hvilke avisoverskrifter det hadde vært i norske aviser hvis dette hadde vært behandlingen Israelerene fikk når de landet på en flyplass eller en grenseovergang inn til Norge.

Men vi fikk nå alle innreise tillatelse tilslutt. Som nordmenn ble vi sendt først i køen for å "buffre" - uten at det virket som det var til noe særlig hjelp. Vi kom jo fra Beirut, og der er det som alle vet mange farlige mennesker. Terrorister kalles de visst... Det var stor glede og lettelse da vi alle samlet oss på den andre siden av Allenby og fikk plukket opp baggasjen vår. Det var jubel særlig blant algerierne og tunisierne, ettersom det kun er ved ekstraordinær tillatesle til spesielle begivenheter at de kan få innreise tillatelse til Vestbredden. For mange av de er det nok både første og siste gang de får besøke De palestinske områdene. En kan ikke la være og føle seg litt dum som Norsk - vant til å vifte med passet og være velkommen overalt.

Videre gikk turen med buss opp alle bakkene til Ramallah. Synet av muren og settlements som snor seg utover og nedover i landskapet er et sterkt syn. Og ikke minst trist og skremmende. Det er rett og slett helt ufattelig og forstå at det kan gå ann. At det har blitt gjort. Muren blir et veldig billedlig symbol på hvilke maktovertramp som foregår i området. Visuelt blir det et åpent sår i landskapet. Og det kan ikke assosieres med noe annet enn en fenglsesmur, og sjekkpunktene porter inn og ut av et fengsel. Settlementene ligger strategisk plassert på høyder og har på mystisk vis fordoblet eller triplet seg i størrelse siden 2002 (sist Sara var her). Den gang ble det erklært at all utbygging skulle stanses. Veksten forklares med yttrykket "Natural growth".

Vi har hentet baggasjen vår og venter på bussene som skal kjøre oss fra Allenby grenseovergang til Rocky Hotel i Ramallah.

Vårt første møte med Ramallah: Kalandia Sjekkpunkt mellom Ramallah og Jerusalem. Å reise mellom Ramallah og Jerusalem kan sammelignes med å reise mellom Oslo og Lillestrøm. Ca en 20 min kjøretur. Pga Kalandia må man nå beregne ca 2 timer i reisevei.

Muren som snor seg nedover landskapet på Vestbredden.


Her ser man først et settlement strategisk plassert i høyden. Og så et bilde som gir et lite innrtykk av hvor enorme de er. Settlementene er lette å kjenne igjen pga sin helt særegne stil hvor de stikker seg ut og markerer seg i landskapet istedenfor å integrere seg.

Da er vi klare for avreise til Ramallah. Veldig spente...

Amman by

Workshop på The National Centre for Culture&Arts

Vi ble spurt av The National Centre for Culture & Arts til å holde ett 3 timers seminar for teater regisører, skuespillere og teaterpedagoger i Amman.Alle deltagerne var meget erfarene og dedikerte til produksjon og prosjekter både relatert til barn og voksen produksjoner. Etter å ha forhørt oss om deres behov baserte vi workshopen rundt 3 hovedpunkter:

1. Collaboration (working stucture/process)
2. The making of interdisciplinary projects for stage (how to benefit from the expertize of the artists involved, how to navigate through using several medias in a production, finding common ground and mutual methods)
3. Productions for a younger audience

Det ble ett veldig interessant seminar. Vi diskuterte hva det betyr å kunne gi ansvarsområder til de forskjellige medarbeiderne (voksne eller barn) i en produksjon. Hvordan det på denne måten er mulig å benytte seg av ressursene innad i teamet som i vår erfaring teller positiv både i forhold til kostnad innad i prosjektet og læringsprossessen under produksjon. Det ble en større diskusjon rundt troen på "den ene visjonære skaper" av ett prosjekt som var veldig interessant der vi selvfølgelig også diskuterer en slags samfunnsideologi, der vi som er oppvokst i ett sosial demokratisk samfunn har med oss andre ideer om samarbeid og ets premisser for suksess. Dette dro vi også med oss i hvordan vi pratet om metoder og praksiser innenfor interdisiplinert arbeid- der ett hvert prosjekt også blir ett resultat av utvekslingsprosessen mellom mediaene involvert i prosessen. Videre ble forholdet med sceneproduksjon og bruk av video diskutert. Her i Jordan er dette uvant grunn for mange da det blir sett på som veldig kostbart (derimot er Tunis ett foregangsland i araber landene på dette området). Vi forklarte dermed hvordan vi hadde arbeidet med våre videoanimatører i produksjonen Eventyrlige Eventyr og laget produksjonen på ett null budsjett- der utganspunktet vårt var hvordan få benytte oss enkle løsninger som ikke koster som fellesnevnerene for produksjonen, og som dermed er med på å definere det kunstneriske uttrykket til produksjonen.

I det siste punktet om hvordan en går frem for å lage forestillinger for barn, var alle deltagerne enige om at det er de samme metodene som brukes i produksjon for barn og voksne, selv om uttrykket blir forskjellig. Med dette inngår at en tar barnet seriøst og ikke undervurderer ets evne til å forstå en forestilling. De ble også veldig imponert over hvordan Norge har tatt produksjoner laget for og til barn på alvor, og dermed også hvordan kvaliteten på produskjonene har eskalert i takt med at det har blitt ett satsningsområdet. Dette er noe de ønsker sterkt i Jordan og som det særlig arbeides hardt for på The National Centre for Culture and Arts.
Det blir spennede å følge med på hvordan dette vil utvikle seg her i fremtiden!

Forestillinger, omvisning på The National Center of Culture & Arts og mottagelse på Den norske ambassaden

22.april spilte vi to forestillinger på Al Hussein Cultural Center. 300 barn så matineen og latteren ljomet. Etter forestillingen møtte barna Snik og Snok og fikk svar på alle sine spørsmål om de to superheltene. Det ble fullt kaos. Lærere og elever løp fram for å ta bilder og stille spørsmål.

Etter forestillingen tok Rania Kamhawi oss med til The National Center of Culture & Arts og viste oss rundt. Rania organiserer Amman Contemporary Dance Festival, og var Jordans første profesjonelle danser. Hun ble sendt til The Royal Ballet School i London som tiåring. Senere kom hun tilbake til Jordan og har vært primusmotor for dansescenen i Jordan i 30 år! Å jobbe med dans i et stadig økende konservativt samfunn er å ro mot strømmen, derfor er det spesielt imponerende å se hva hun har fått til.

For et fantastisk sted The National Center for Culture & Arts er! Vi ble imponert over fasiliteten og hva de utretter. Til tross for manglende støtte fra det offentlige klarer de å drive en danseskole og et teater. Elevene blir undervist i klassisk ballett og eksaminatorer fra Royal Academy of Dance i England kommer og overværer deres eksamener for Rania vil forsikre seg om at elevene holder internsajonal standard. Rania sørger for at det blir holdt en rekke workshops med internasjonale dansere/koreografer i samtidsdans på senteret. Slik blir elevene stadig eksponert for ulike uttrykk.

Teateret som tilhører The National Center of Culture & Arts driver i stor grad med oppsøkende teater hvor tilskuerene blir aktive i forestillingen og slik må ta stilling til ulike etiske spørsmål og problemstillinger som kjønnsrolleproblematikk, integrering og vold.

Med gjevne mellomrom setter de opp store forestillinger sammen med teateret og andre kunstnere i byen. De har blandt annet laget en stor uteforestilling i de romerske amfiteateret.

På The National Center of Culture & Arts har de en teatersal med 200 sitteplasser og 2 dansestudios.

På kveldsforestillingen var Den norske ambassaden i Amman til stedet. De har vært helt avgjørende for at vi fikk anledning til å gjeste ACDF. Forestillingen gikk strålende. Etterpå var det mottagelse på ambassaden.

Ankomst Amman

Vi skal spille forestilling på et nytt, stort kulturhus;

På Al-Hussein Culture Center møtte vi et fantastisk, teknisk crew. Opprigg gikk fort og greit...

...og dermed ble det tid til rekonvals i sola.

Inntrykk fra Beirut

På utstilling

Holiday Inn - minnesmerke over borgerkrigen

Mohammed al-Amin Mosque

Innsjekk baggasje og scenografi. Amman neste.

Workshop Beirut

Søndag 18 april holdt vi workshop i kontaktimprovisasjon for en gjeng ivrige påmeldte. Gruppen besto av profesjonelle dansere, skuespillere, improvisatører og amatører. Noen hadde gjort kontakt før, mens andre var helt ukjente med formen og hadde tatt med seg ballettskoene sine. Tross forskjellige forventninger til dagen kastet alle seg ivrige og uredde inn i arbeidet vi presenterte. Gruppen var veldig åpen og nysgjerrig, og ikke minst engasjerte! Vi hadde en kjempemorsom, spennende og lærerrik dag. Tiden strakk så absolutt ikke til (3 timer er ingenting!). Det virker som det er stor interesse for kontakt i Beirut, så nå diskuterer vi med festivalledelsen om åpninger for lengre workshop opphold.

Bilder fra forestilling

før forestilling - salen fylles opp



etter forestilling - møte med publikum