Innreise Vestbredden

Ikke lett å skrive fra den siste uka på tur. Det har vært overveldene mange inntrykk etter ankomsten til Ramallah. Og det er vanskelig å skrive på en sånn måte at man føler man gjør alle de sterke inntrykkene og møtene rettferdighet - både i ord og bilder. Det må egentlig oppleves. Men vi gjør et forsøk likevel:

Det var et rart og litt skremmende syn vi møtte allerede på den Israelske grenseovergangen inn til Vestbredden. Grensevaktene er arrogante og mistenksomme, og de er unge - 18 til 20 år gamle. Og våpnene er store og prangende. Vi var en gruppe på 36 som alle skulle delta på festivalen som reiste sammen. Vi representerte Norge, USA, Algerie, Tunisia og Frankrike. Det var to fra festivalen som fulgte oss hele veien. Det var helt imponerende og se hvor rolig de håndterte en egentlig veldig kaotisk og uforutsigbar situasjon, hvor man ikke er sikker på om man får noen gjennom i det hele tatt. Flere timer gikk og runder med utspørring om hvorfor vi skulle inn til Ramallah, hva vi skulle gjøre, hvem er kontaktene våre, og ikke minst den herlige kommentaren fra en veldig ung grensevakt: Dance????? In Ramallah??

Selv med alle papirer i orden er det tydlig at det ikke er særlig populært med besøkende til Vestbredden, og hvis det passer seg slik kan du helt fint bli nektet innreise. En kan ikke unngå å tenke på hvilke avisoverskrifter det hadde vært i norske aviser hvis dette hadde vært behandlingen Israelerene fikk når de landet på en flyplass eller en grenseovergang inn til Norge.

Men vi fikk nå alle innreise tillatelse tilslutt. Som nordmenn ble vi sendt først i køen for å "buffre" - uten at det virket som det var til noe særlig hjelp. Vi kom jo fra Beirut, og der er det som alle vet mange farlige mennesker. Terrorister kalles de visst... Det var stor glede og lettelse da vi alle samlet oss på den andre siden av Allenby og fikk plukket opp baggasjen vår. Det var jubel særlig blant algerierne og tunisierne, ettersom det kun er ved ekstraordinær tillatesle til spesielle begivenheter at de kan få innreise tillatelse til Vestbredden. For mange av de er det nok både første og siste gang de får besøke De palestinske områdene. En kan ikke la være og føle seg litt dum som Norsk - vant til å vifte med passet og være velkommen overalt.

Videre gikk turen med buss opp alle bakkene til Ramallah. Synet av muren og settlements som snor seg utover og nedover i landskapet er et sterkt syn. Og ikke minst trist og skremmende. Det er rett og slett helt ufattelig og forstå at det kan gå ann. At det har blitt gjort. Muren blir et veldig billedlig symbol på hvilke maktovertramp som foregår i området. Visuelt blir det et åpent sår i landskapet. Og det kan ikke assosieres med noe annet enn en fenglsesmur, og sjekkpunktene porter inn og ut av et fengsel. Settlementene ligger strategisk plassert på høyder og har på mystisk vis fordoblet eller triplet seg i størrelse siden 2002 (sist Sara var her). Den gang ble det erklært at all utbygging skulle stanses. Veksten forklares med yttrykket "Natural growth".

Vi har hentet baggasjen vår og venter på bussene som skal kjøre oss fra Allenby grenseovergang til Rocky Hotel i Ramallah.

Vårt første møte med Ramallah: Kalandia Sjekkpunkt mellom Ramallah og Jerusalem. Å reise mellom Ramallah og Jerusalem kan sammelignes med å reise mellom Oslo og Lillestrøm. Ca en 20 min kjøretur. Pga Kalandia må man nå beregne ca 2 timer i reisevei.

Muren som snor seg nedover landskapet på Vestbredden.


Her ser man først et settlement strategisk plassert i høyden. Og så et bilde som gir et lite innrtykk av hvor enorme de er. Settlementene er lette å kjenne igjen pga sin helt særegne stil hvor de stikker seg ut og markerer seg i landskapet istedenfor å integrere seg.